Innflyttingsfest og trøstende ord

Forrige lørdag, altså for 4 dager siden, hadde min kjære og jeg innflyttingsfest i leiligheten. Gode venner kom på besøk, musikk ble spilt, diverse drikkbare godsaker ble konsumert, det ble danset, stablet ølbokser og spist brownies. En svært så vellykket kveld etter min mening! Kjempe koselig at så mange fine folk tok turen. Vi hadde det gøy!

Kvelden fortsatte ute på byen i de sene natterstimer, og det var slettes ikke så værst det heller!

 

                        Andreas var som alltid i godt humør, men slo hardt ned på diverse sjikane..hva var det egentlig?

I tillegg fikk både kjente og ukjente (flest av de) skryt for stilen sin denne kvelden. Herlig!

 

Etter hvert ble vi som seg hør og bør sultne, og jeg fikk (veldig kjapt syns jeg) tak i kyllingpita på ei fiiiin kebabsjappe. En perfekt avsluttning på kvelden! trodde jeg...For det skulle nemlig vise seg at dette ikke helt var slutten. Eller, jeg visste jo at vi skulle ta taxi hjem, men disse turene pleier som regel ikke å trenge noen ytterligere omtale. Taxituren hjem på lørdag er et unntak. Et unntak til ettertanke spør du meg! 

Joda, nå skal du høre. Jeg var som vanlig i veldig godt humør på vei hjem denne natten. Jeg sto pent og pyntlig i kø og ventet på en etterlengtet taxi, og den kom, etter hvert. Vi satte oss inn, og som den snille og gode taxikunden jeg er startet jeg på en samtale med vår kjære sjåfør. Dette er ikke et uvanlig fenomen for meg, da jeg syns det er hyggelig å snakke med folk (særlig på lørdagsnatta) og få høre litt om hvordan deres kveld har vært. Jeg skjønner tidlig i samtalen at denne kvelden ikke har vært så grei for vår kjære sjåfør. Jeg prøver så godt jeg kan med min mest omsorgsfulle og empatiske stemme å få han til å lufte sine tanker rundt denne kvelden. Det viser seg nemlig at denne akk så snille karen har vært utsatt for noen svært uhyggelige og idiotiske mennesker. De har faktisk vært så ufine at vår kjære sjåfør brast i gråt! Ikke forran oss, men altså litt tidligere på kvelden. Uff jeg fikk så vondt av han! Han var veldig oppgitt og hadde mest lyst til å dra hjem og parkere bilen, men det kunne han ikke for lommeboka var tom. Jeg prøvde da fortsatt med en omsorgsfull stemme, men nå litt mer bestemt, å si at jeg syns han skulle dra hjem til kona si, få seg ei god natt søvn og huske på at ikke alle taxikunder er slemme. (Når sant skal sies så vet jeg ikke hvor mye av dette som festet seg, men det tror jeg ikke vi skal klandre vår kjære sjåfør for. Jeg var jo som vanlig svært så snakkesalig). Hele turen hjem gikk med til å snakke om denne traumatiske kvelden. Når vi var fremme takket vi på vårt aller høfligste for turen og sa at vi håpet at vi skulle bli kjørt hjem av han ved en annen anledning. Det måtte da være litt godt å høre akkurat da? hihi..Jeg var svært så oppskaket på vei opp alle trappene til leiligheten, og Trond fikk ikke fred stakkars før øynene mine var lukket og jeg hadde døset inn i drømmeland.

I hvertfall, her kommer dagens lille skjennepreken: til alle dere som tror at dere ikke trenger å oppføre dere som folk overfor de som er så snille å jobbe hele natten slik at dere kommer dere trygt hjem; skjerpings!! Det verste jeg vet er folk som behandler andre dårlig, eller generelt er ufyselige i fylla. Tenk neste gang på vår stakkars sjåfør og sikkert mang en kollega av han som har grått sine fortvilte tårer etter å ha ytt dere en service. Takk.